Hånd i hånd

Jeg har ikke bil.
Det gjør at jeg går ganske mye for å komme meg fra og til. Jeg har en sykkel, men den er stort sett parkert i boden. For jeg liker bedre å gå. Ihvertfall når jeg har god tid.

Når jeg går ser jeg folk på en annen måte enn når man kjører.
Det gir meg tid til å tenke.
Og til å finne opp fine historier om de som passerer forbi meg.

Derfor kommer det altså en "gå forbi" blogging i dag også.

Et ektepar.
Passert 70.
Han har armen i fatle.
De har begge joggesko.
Går rolig. I stillhet.
Sammen.
Og de går hånd i hånd, slik de har gjort siden de var nyforelsket.
Hånd i hånd - fordi de er vant til det.
Fordi det er godt å kjenne at den andre er nær.
Fordi det er støtte i den andre når alderen gjør en ustø.
Hånd i hånd - de tenker ikke lenger over det, men bare famler etter den andres hånd når de kommer utenfor døren.

Jeg syns det er vakkert når jeg møter eldre som går hånd i hånd.
Og jeg håper at en gang, vist jeg noengang finner meg en mann å dele livet mitt med, så har jeg lyst å bli sånn.
En som ikke glemmer kjærligheten i et travelt liv, men som ønsker å holde den andres hånd - hele livet.

en helt vanlig dag på vei til skolen....

Tre damer.
Flagrende skjørt, vide klær, store former.
Tre damer i samtale.
Smiler.
Ler.
Rolig tempo - vi snakker tross alt om african time.
Venninner.
Tre damer som er mørk i huden, og ikke snakker Norsk.

Ei jente.
I kort kort miniskjørt og solbriller med trendy hvit innfatning.
Med gjennomsiktig strømpebukse så du ser beina godt.
Musikk på øret.
Rask gange.
Travel travel.
Alene.

Og jenta suste forbi de tre damene utenfor Grieghallen i dag.
De gikk for seint for henne.

Det var da tanken slo meg:
Kanskje vi går for fort?
Så fort at vi ikke klarer å fange opp livet?
Går vi forbi relasjonene, latteren, smilene, fellesskapet i vår travelhet?
Og kanskje betyr ikke utseende så mye dersom man har noe av dette andre. Noen å dele smilene med?

Og det slo meg - hvem er jeg, og hvem ønsker jeg egentlig å være?

Solbrent

Jeg er solbrent.
Påskeferien ble avsluttet med strålende sol og blå himmel akkurat i dag - da vi skulle pakke og vaske ut av hytta.
Noe som resulterte i at jeg ytret et krav om at "vi må ha minst en sole oss og slappe av pause på altanen".
En time ble fort til 2-3 kan man si.
Og altså en litt rød nese, panne, og bryst.

Men det er fint.
For det betyr at nå er det vår folkens :)

Blogges!

(og ja - jeg har hatt en fin påskeferie på fjellet forresten)

info

To innlegg på en dag er jo helt crazy.
Men dette er bare til ren informasjon.

Jeg reiser på påskeferie - og det kommer derfor en liten bloggepause.

Men I`ll be back :)

God påske - og husk "Han er oppstanden, ja sannelig han er oppstanden!"

Curling!

I går aften utviklet en potensiell spillekveld seg til noe "litt mer enn `bare`spill". Moro var det læll.

Curling kan anbefales på det varemeste - det er utrolig festlig!


som dere ser - Åshild er kjempegira (det var hennes ide forresten)













"og jeg koster og jeg koster, og det går så kjempefort (?)....)














Andreas i dyp konsentrasjon.














og selv om Bjarte A, Øystein og Christina ikke er med på bildene her, så var altså de også med på morroa.

ha en finfin dag dere :)

ta med, spise nå?

Etter å ha levert inn mobilen min til reperasjon (hva skjer med at de ikke tilbød meg en erstatningstlf som jeg kunne låne?..jaja, håper bare den gamle gode klarer noen uker til...) kjente jeg at blodsukkeret mitt var farlig lavt.

"Jaja, rett hjem å lage middag etterpå" var første tanken som slo meg.
Eller?
Kebaben like ved teateret er jo skrekkelig billig, jeg er rett i høgget, og da slipper jeg å lage mat når jeg kommer hjem......
Det var lett å overbevise meg selv om at det var en god ide.

På kebaben fikk jeg et spørsmål som ikke var så lett å svare på....
"En rullekebab" sa jeg.
"Ta med, spise nå?" var spørsmålet jeg fikk i retur.
Og jeg SKJØNTE ikke hva han spurte om. For det er jo ikke noe alternativ til å ta med kebaben derfra....det er ikke akkurat som om det går an å sette seg ned der inne, det er jo bare en disk som de selger fra.
"Hæ"? sa jeg - litt forfjamset.
"Tamed,spisenå"? svarte mannen bak disken. Jeg begynte å lure på om han tullet med meg, og mååte spørre en gang til.
"Hæ?"
Han så litt oppgitt på meg....."tamedspisenå?" sa han i ett pust, "skal jeg pakke den inn" han pekte på rullen med aliminiumsfolie.

Plutselig skjønte jeg hva han spurte om. Om jeg skulle spise den nå, eller senere. Ta den med måtte jeg jo uansett......så jeg begynte å le. Sånn litt forsiktig. Men jeg måtte jo svare han - så jeg sa "neida, jeg spiser den nå jeg". Også sa jeg i samme slengen - liksom for å kompensere at jeg hadde vært litt treig, og nå skulle være litt kjapp: "medium sterk".

Det måtte jo bli en smell. Alle vet at når du kjøper kebab kjøper du enten sterk, eller medium. Og du bestiller ikke en medium sterk kebab.

Jeg lo høyt for meg selv da jeg gikk over veien fra sjappa med kebaben min i hånden, for jeg syns det hele var så festlig. Og da jeg skulle spise den, og tårer og snørr rant fordi den ikke var medium, men kanskje litt mer enn medium sterk - tenkte jeg for en gangs skyld at "det gjør jo ingenting. Det ble jo en festlig og fin historie av det..."

alene på kino

Da min kjære samboers (Småshild) forlovede (Jensen Svensen)i dag hadde bursdag og besøket skulle være i vår stue, fant jeg ut at jeg kanskje skulle rømme huset.
Familie til Småsild er koselig, og gjestfrihet mangler det ikke på.
Men når jeg forsøkte å se for meg situasjonen, var det nesten som "5 hjul på vogna" følelsen kom snikende innpå meg. ... Ergo - jeg gjorde noe annet.

Og jeg gjorde noe jeg har tenkt på lenge at jeg skulle ha gjort.
Jeg gikk på kino alene.

Det var nesten så jeg trakk meg like før, og skulle til å sende en melding til noen for å høre om de ville være med. Men så tok skjermlyset på mobilen min kvelden (noe som gjør det særdeles vanskelig å skrve og sende meldinger....), og jeg lot være. Ikke at det å gå alene på kino er en stor ting. Men det er en ting jeg lenge har tenkt jeg skulle gjennomføre.

Hvorfor ? Fordi jeg liker å "gjøre ting jeg ikke har gjort før", og kjenne på hvordan det føles. Også handler litt om singellivet. Nå er jo jeg priviligert med masse venner og familie i området. Men det er samtidig litt godt å kjenne på at ja, jeg kan faktisk trives i mitt eget selskap også. Og jegkan faktisk gå på kino alene dersom jeg vil det.

"Menn som hater kvinner" var spennende, og bra, og jeg gleder meg til filmene til de andre bøkene i triologien kommer (for de gjør vel det?.

Bloggast!