om det å bli ledet.

Jeg går på dansekurs.
Det er igrunnen ganske festlig. Utfordrende, men først og fremst utrolig gøy.
Skjønt, det hender jeg blir frustrert. Stort sett fordi det er noe jeg ikke får til.

I dag har jeg vært på kurs igjen. Og det var nye trinn på Quick Step, noe nytt på Jive, og også på Chachachaèn. Og nye trinn er alltid litt vel, spennende...
Sånn litt utpå kvelden kommer det ofte noen unge herremenn som har litt peilig. Som kan trinnene, og som kan danse. Da er det gøy å danse , men det er søren meg vanskelig. Jeg kjenner jeg må skjerpe konsentrasjonen når jeg danser med de. For siden de har kontroll- så hender det at de også improviserer litt. Og da er det bare å prøve å henge med i svingene (bokstavelig talt).

Jeg er jente. Og som jente er det ikke jeg som er sjefen når vi danser. Jeg skal ledes, og gå der gutten vil at jeg skal gå. "Lett" tenker kanskje du (ihvertfall dersom du er gutt). Men det er det faktisk IKKE. Jeg syns nesten at det er noe av det vanskeligste. Å skulle bli ledet. Jeg er nemlig skrudd sammen sånn at jeg liker å ha kontrollen. Å bli ledet er vanskelig spør du meg. I kveld prøvde jeg så godt jeg kunne å bli ledet og henge med på improvisasjonene, men jeg må ærlig innrømme at jeg sleit litt med akkurat det.

Og det slo meg at det er et fint bilde. Det er ikke alltid at det er like lett å bli ledet i livet med Gud heller. Ikke alltid at jeg kjenner eller ser hvor han fører meg, hva han vil at resultatet skal bli til slutt. Det er ikke alltid at jeg er så villig til å la meg lede. Men dersom begge skal lede så blir det bare rot (ihvertfall på dansegulvet). Og når jeg har sagt at han er sjefen- så må jeg jo også bare la meg lede, for at det ikke skal bli kaos.

Det er ikke helt lett for meg dette her - å bli ledet, og å legge ned "kontrollfreaken i meg selv". Både når jeg danser, og i livet med Gud.

Utrolig hva man kan lære av å gå på dansekurs =)