Jeg har en deltidsjobb.
For tiden tar jeg ekstravakter.
Deltids/sommerjobben ligger ikke på verdens mest sentrale plass.....Osterøy. Dette medfører endel logistik utfordringer med tanke på transport til og fra jobb. Og siden jeg ikke har bil, og det ikke går buss forbi jobb utenom kl 8 og 16, så hender det altså at jeg tar sykkelen fatt.
Jeg kombinerer trim og transport kan man si.
Ikke at det går så veldig fort akkurat, men jeg kommer meg nå frem.
Og det var akkurat dette jeg skulle i dag tidlig, etter en nattevakt.
Sykle hjem.
Ikke noe revolusjonerende i det akkurat.
Men du kan si det sånn at det ble en noe annerledes sykkeltur enn vanlig.
For det er sjeldent man sykler med følelsen av å
sykle motstrøms.
Eller at man får tilrop som "
Feil vei", eller "
Snu!" underveis.
Det er
sykkelrittet Bergen-Voss i dag.....og når jeg sykler hjem fra Osterøybroen til Arna så følger jeg samme traseen som de kommer.
Bare motsatt vei.
Festlig.Og mens jeg satt nå der og tråkket i motsatt retning av alle de andre (og det er rimelig mange, det kan jeg love dere)så begynte jeg å tenke......
For hva er det egentlig som stikker folk på vestlandet nå om våren?
Forrige helg var det 7-fjellsturen.
Denne helgen er det Bergen-Voss.
Er det en slags kollektiv fysisk "galskap" som slår oss?Hva er det som gjør at noen setter seg på sykkelen for å sykle i time etter time etter time...... (og egentlig skal ikke jeg si noe, for jeg gikk 7-fjellsturen forrige helg og hadde en kjempeopplevelse....det er bare det at jeg aldrig kunne tenke meg å sykle Bergen-Voss....noe som kan ha en sammenheng med at jeg er svært lite glad i å sykle oppoverbakker....)
*Er det prestige å ha gjort det, og dermed på en måte
sosial aksept som gjør at man gjør det?
*Er det fordi vi trenger noen konkrete mål å trene mot, og at det på den måten
pusher oss til å holde oss i form?*Eller er det fordi at det er en
fin tur. Bare litt lang. Så måten å faktisk klare å gjennomføre den på er å gjøre det sammen med andre?
Ikke vet jeg.
Galskap er det uansett....
Blogges :)
