Jeg var spent før jeg reiste. Det må jeg ærlig innrømme. Jeg kjente ikke de jeg skulle besøke noe særlig, og hadde invitert meg selv.
Men jeg hadde et ønske. Jeg ville så gjerne se hva som var hjemme for noen av internatungene. Jeg ville reise litt bort. Se litt annet enn Nairobi. Og jeg hadde et håp om å få se litt av det arbeidet misjonærene gjør ute. Også ville jeg gjerne ha litt ferie også. Slappe av.
Jeg trodde vel ikke at jeg skulle få alle ønskene mine oppfylt. Men det har jeg altså fått. Og mer til. Jeg har hatt en fin ferie. Jeg har hatt en annerledes ferie.
Og jeg vil gjerne dele noen glimt fra forrige uke.
Jeg delte uken i to. Først var jeg hos familien Steinskog i Tarime.De tok meg med, så jeg fikk sett litt av arbeidet de står i. Lørdag var det fremvisning av Jesus-film ute i en landsby. Vi hompet oss frem med Land Cruiseren mellom jordhytter, hvor det nesten ikke var sti engang. Vel fremme var det opprigging av utstyr, og mat (vi hvite ble invitert på ris og bønner) før det endelig ble filmfremvisning. Stjerneklart. Afrikanatt. 100-200 som kom for å se på film. Kjempestemning.
Det var så jeg kjente det begynte å boble i hjertet av glede.
Dette er meg og Mama. Jeg husker ikke navnet hennes i forbifarten. Det er ikke så farlig. Hun inviterte oss hjem på mat etter kirkebesøk på søndagen. Jeg kan ikke noe særlig swahili. Hun kunne ikke noe særlig engelsk. Det er ikke så farlig det heller. Vi ble gode venner likevel. Vi pratet likevel. Hun var gjestfri. Jeg var takknemlig. Vi er begge Guds barn. Vi kunne smile til hverandre. Vi kommuniserte. Uten språk. Hun inviterte meg til å komme og bo hos henne, så kunne hun lære meg swahili. Møte med mennesker. Hvor man kan kommunisere uten ord. Hvor et blikk forteller så uendelig mye. Unikt. Vakkert.
Tirsdagen gikk turen via via, til Bunda og familien Østertun. Onsdagen ble tilbrakt i Serengeti. Vi reiste ut ved soloppgang, og kom hjem ved solnedgang. En dag i bil, på leit etter ville dyr.
Jeg har ofte tenkt at det er litt rart. Vi mennesker stabler oss i biler, og kjører avgårde for å kunne beskue ville dyr. Ja, de er vakre. Men hva er det som griper oss? Er det at de kan spise oss til middag dersom vi ikke er beskyttet av en bil ? Eller er det bare fasinasjonen over dyrene som driver oss?
Og hvorfor er det så spesiellt med løver og kattedyr? Er det fordi de er mer sjeldne? Majestetiske?
Jeg har stilt meg selv noen spørsmål rundt dette.
I Serengeti fikk jeg se Løve for første gang. Faktisk fikk jeg alt i alt se 11 løver, 2 hanner og 9 hunn-løver. Og jeg må innrømme at det var spesielt. På tross av alle mine tidligere filosoferinger om hvorfor vi er så fasinert. For de ER flotte. De ER majestetiske. Og det ER noe som gjør at man får litt respekt for dem.
Liv Torill: dette bildet er til deg. Elefant (naken sådann) med gress i munnen. Specially for you my friend.
Ellers har jeg hatt et lite kjoleprosjekt i Tarime. Tusla rundt og så i bodene, fant et stoff jeg likte, prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg ville ha den, tok mål, og kryssa fingrene. Resultatet. nja en kjole som er en liten smule små-stor. Så det spørs....kanskje jeg må frem med sykunnskaper for å komme i mål med prosjektet.Dette var glimt. Glimt sier ikke alt, men gir et lite intrykk. Jeg håper disse glimtene gir inntrykk av ferien min. Av opplevelsene jeg fikk. Jeg har hatt en kjempefin tur/ferie. En annerledes ferie. Og jeg sender mange takk til familiene Steinskog og Østertun.
Men det stemmer nok som de sier, at selv om borte er bra, så var det godt å komme "hjem" igjen til Nairobi !
