Den gråtende jenta

Du vet - når du opplever at du bør gjøre noe, at Gud sier du skal gjøre noe?
Og du ikke tør gjøre det?
Det skjedde i dag.


Jeg var på vei hjem fra kollokviegruppe. Og ventet på toget.
Hun satt på en benk på togstasjonen, med en barnevogn foran seg. Hun var ung, yngre enn meg. Og hun gråt. Ikke diskre tårer som trillet stille nedover kinnet, men skikkelig gråt med snufs og hulk.


Jeg så ned i betongen mens jeg gikk forbi. Kunne ikke akkurat stirre, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg ventet på toget, og tenkte litt på det kalde samfunnet vi lever i. Og hvordan vi som kristne er kalt til å være der for folk som trenger oss.



Da jeg hadde funnet meg et sete på toget, kom hun ombord. Hun stod i gangen, og jeg hørte snufs og skjulte hulk hele veien til Arna. Jeg bestemte meg for at jeg skulle tilby meg å hjelpe henne av med vognen, og samtidig spørre om det var noe jeg kunne hjelpe henne med? Om det var noe jeg kunne gjøre for henne? Hvorfor? Fordi hun så ut til å ha en verre dag enn det jeg hadde. Fordi vi er kalt til å bry oss om mennesker rundt oss.



Da jeg skulle hjelpe henne med vognen kom en annen dame meg i forkjøpet. Jeg fikk et glimt av babyen i vogna - den var nydelig!


Også feiga jeg ut. Jeg sa ikke hei, jeg smilte ikke til henne. Jeg spurte ikke om det var noe jeg kunne gjøre for henne. Jeg så i betongen, og tuslet hjem.

Og jeg kjenner fremdeles det gjør vondt inni meg. For av alle de som var på stasjonen, som satt i togvognen - så var det ingen som spurte om det var noe de kunne hjelpe henne med. Neida, vi så stille i gulvet, ut vinduet, og forsøkte å late som om vi ikke hørte snufsene. Som om vi ikke hørte de halvklavte hulkene fra jenta med barnevognen.

Fytti for et kaldt samfunn vi lever i.
Og fytti så feig jeg var.