Jenta som ikke kunne se

Hånden til Pappa er varm og god.
Han leier henne frem, hun kan ikke se hvor hun skal gå. Men med hånden hennes i Pappa sin er hun trygg.
Selv om det er mørkt.

Det er mange folk her, hun kan ikke se dem. De sitter i mørket. Hun hører dem. Føler tilstedeværelsen. Høre hvordan lydene i rommet endrer seg når det er mange der.

Hun står på en kortrapp sammen med de andre i koret.
Første rad, det står ingen fremfor henne.
Så starter musikken, og hun synger – klare, rene toner.
Og musikken tar henne med – løfter henne av sted.
Det gjør ikke lenger noe at hun ikke ser noe, at det er skummelt med alle menneskene i mørket. Hun begynner å bevege på seg – klarer ikke stå stille når det er så fint med musikk. Rytmen beveger seg gjennom kroppen hennes – og hun kjenner at kjolen hun har på seg svinger borti mot leggen. Mamma sa den var grønn – men hun vet ikke hva det betyr.

Hun må smile – det er så godt å synge – så kjekt! Sangene handler om Gud. Hun lurer litt på hvem han er, og om de andre kan se ham. Hun gjør bevegelsene hun har lært til sangen – men bare litt forsiktig med den ene hånden, for det står ei jente ved siden av henne – og hun vet ikke helt hvor nærmt, og er redd for å treffe henne. Det er ikke alle bevegelsene som er lette å huske – men det er ikke så farlig – hun gjør det hun husker.

Rytme til musikken i kroppen, armer i en forsiktig dans, smil i et vakkert barnefjes.
Det gjør ingenting at hun ikke ser – det gjør ingenting at alt er mørkt.

Pappa sin hånd kommer og leier henne ned med de andre jentene fra barnekoret. Den er fast og god å holde i. Viser henne hvor hun skal gå.



Nede i salen sitter jeg. Med tårer i øynene, og et hjerte som er mykt. For den lille blinde jenta i grønn kjole rørte noe langt inne i meg. Det var en glede over musikk som jeg nesten hadde glemt fantes. Og en frihet til å bevegelse seg i noe som for meg så ut som en lovsangsdans. Hun var fri til å glede seg over musikken – til å bevege seg i glede over musikk og rytme – fri fra menneskefrykten.
Fordi hun ikke så.
Fordi hun var blind.

Er det det som skal til for at vi skal kunne være fri?
At vi ikke ser menneskene rundt oss?