Et dyr i blomsterbeddet, og hva man gjør med det....

Da jeg spiste frokost i dag, så jeg noe som beveget seg i blomsterbeddet mitt.
Jeg var noe skeptisk til hva slags dyr dette kunnne være. Men med nærmere ettersyn kunne jeg lettet konstantere at det var en skilpadde. Min videre logiske kobling var at dette var nabo familien Ohma sin skilpadde som (nok engang) hadde klart å rømme.

Jeg prøvde å ringe de for å fortelle hvor de kunne finne skilpaddden sin (det var jo trist dersom de leitet etter den), men jeg fikk ikke kontakt. Det gjorde ingenting, for 5 min sener kom Gunnstein Ohma tuslende forbi, og jeg kunne stikke hodet ut og spørre om han savnet skilpadden deres. Svaret jeg fikk var at den hadde de kvittet seg med for lenge siden, men at den stadig returnerte tilbake til tomta. (det kan vel hende at gresset er grønnere, eller blomsterbeddene er finere på denne sida....eller noe slikt)

Ihvertfall så tilbød Gunnstein seg å komme og hente den etterpå, og hive den over på andre siden av gjerdet borti noen trær (!).
Jeg kjente jeg ble litt forfjamsa i forbifarten, for hiving på skilpadder pleier vitterlig ikke å være en del av min hverdagsaktivitet.
Jeg sa jeg kunne gjøre det selv senere.

Ikke vet jeg om Gunnstein har vært her, eller om Skilpadden bare har tuslet videre til neste hage. Da jeg kom hjem igjen var den ihvertfall ikke å skue i mitt blomsterbedd. Like greit kanskje, for jeg tror jeg hadde vært litt i stuss på å hive rundt på en skilpadde.

Sykurs....

Hva skjer?

Dette skjer: "korleis-læra-å-sy-skjørt-me-spør-Bodil-skulen"

Jeg har kjøpt stoff, og lenge tenkt jeg skulle ha sydd noe. Så jeg spurte Bodil. Bodil er formingslæreren, og strikkemaskinen på tomta. Jeg er helt overbevist om at det hun ikke kan om stoff, sying,strikking, forming, osv, det er det faktisk ikke verdt å kunne.

I tillegg er hun heltidslærer, og syns det er trivelig å lære fra seg.

Med det resultat at jeg nå er på opplæring. Kurset heter "lær å sy skjørt som faktisk blir fine", og er veldig kjekt å ta del i.
Første del av kurset ble holdt på lille julaften, hvor det ble produsert et hvitt linskjørt-som faktisk ble tatt i bruk dagen etterpå-på selveste julaften.
Andre del av kurset hoder fremdeles på, og den ene deltakeren (les Hilde) lærer seg nå å sy kappeskjørt. Dette har tatt noe lengre tid enn del en av kurset, noe som har medført mange kjekke timer med preiking, og musikk på spelaren.

Ellers kan jeg meddele at det nå er varmt og fint vær i Nairobi. Det liker vi !

Leirskole, del 1

8 elever, 3 lærere, 1 pappa, 1 miljøarbeider, 2 landcruisere, fiskestenger, ullundertøy, lommelykter, luer, solkrem, og ryggsekker.

Med andre ord: Leirskole!

Vi reiste avgårde søndag morgen/formiddag. Allerede på første tissestopp fikk vi et lite problem.......den ene bilen ville ikke starte! Heldigvis for oss, var det mange hjelpsomme, og en meget kyndig "fundi" (les mekaniker) som fikk bilen kjapt og greit igang igjen.

Vel fremme ble vi GLEDELIG overrasket over kvaliteten på hyttene. Vi trodde det var èn hytte, og at vi måtte sove i telt på tur. Det var derimot to hytter, fine som bare det, og med do og senger. Fikk følelsen av at vi hadde kommet til en norsk seter langt oppå fjellet!

Plassen vi var på het Rotondo, og var rett og slett aldeles nydelig.

Og det var greit at vi fikk sove innendørs alle sammen, for når man er på 3000 meter, så blir det temmelig kaldt om natta, på tross av at man er i Afrika og omtrent rett under ekvator......

Guds skaperverk.....helt fantastisk ! Dette er altså vannet som hyttene lå ved siden av. Vi dro ikke veldig mye fisk her, men det var så vakkert!

På leirskole skal man nødvendigvis lære noe også.....det var timer i fjell/friluftsliv, kart/kompass (som dere kanskje ser på bildet), båt/knuter (og det syns jeg var fint, for jeg er ingen kløpper på knuter, så jeg fikk lært litt jeg også!) med mer.

Og læring kan skje for så mange, og på så mange forskjellige

måter......."hvor er spaghettien? eller pølsene? eller risen? eller loffen?" "Nei, de har vi IKKE sett, kan de kanskje ligge igjen i Nairobi?" -men mett, det ble vi jammen meg likevel!

Leirskole, del 2

Tirsdag snørte vi på oss fjellsko, og pakket sekkene. Vi skulle ut på tur. Til Lake Allis for å fiske. Og på veien fikk vi denne spektakulære utsikten: mnt. Kenya! Det var rett og slett fantastisk flott! Vi steg fra 3000 til 3500 meter, og jeg følte meg som en flodhest uten kondis i bakkene. Når luften er tynn, da blir man andpusten!!!

Så var det verdt strevet? JA! Når vi kom over toppen, lå den der, som en liten perle. Lake Alis. Knallblått kaldt fjellvann, men mnt. Kenya i bakgrunnen. Så uendelig vakkert at det nesten tok pusten fra meg. Jeg meldte meg frivillig til å nyte sola, og den vakre naturen. Vi hadde ikke mange nok fiskestenger, og jeg syns det kanskje var kjekt å bare nyte, uten at jeg måtte fiske. Skjønt jeg angrer litt nå, at jeg ikke tok noen kast med en fiskestang. Også angrer jeg litt på at jeg ikke tok med badetøyet......hadde vært litt kult (selv om det sikkert hadde vært kaldt) å kunne si "jeg har bada på ca 3500 meters høyde!"

(sjekk bredden på gliset mitt, da !)




Fikk vi fisk da? I Lake Allis hadde vi lov å ta 3 fisker. Men vi kunne ha kommet hjem med 5 dersom vi hadde fått lov til å ta flere. Her ser dere en av de heldige fiskerene. Men denne fisken vant ikke
fiskekonkurransen......det gjorde Chris med sin regnbueørret på 1.5 kg (!) I Lake Rutundu ble det fanget 2 fisk, så der var fiskelykken litt dårligere.

Tror ikke jeg skal prøve å lire av meg noe mer fornuftig eller ufornuftig........vi hadde en kjempetur, det er vel egentlig konklusjonen!

Verdens(?) heldigste miljøarbeider? Ihvertfall en meget fornøyd miljøarbeider! Hurra for leirskole!

Mellomlanding

Arusha ligger i Tanzania. Det tar 4-5 timer å kjøre dit fra Nairobi. Scripture Mission har en misjonsstasjon der, og de jobber særlig i forhold til litteratur distribuering. Familien Jåtun, og Tøffe Tana bor der.

Det var fint å få en liten tur. Fint å se litt anna, oppleve litt anna enn Nairobi. Og alltid kjekt å besøke gode venner!

Siden jeg kom tilbake uten å ha tatt ett eneste bilde (skjønner ikke helt hva jeg tenkte på), så får dere klare dere med noen enkle fakta om min lille tur.

1: Det var trivelig å besøke Tana og fam. Jåtun.
2: Jeg har slappa av og kost meg
3: Tana sine venner Jesse og Ben er nå også blitt mine venner
4: Har spilt squash for første gang i mitt liv (takk til Tana) og det var GØYGØYGØY!
5: Holdt på å gå berserk i en t-skjorte butikk i Arusha. Kanskje ikke så rart, med tanke på at snittprisen på de jeg kjøpte ble ca 16 norske kr for en t-skjorte........
6: Jeg slo Tana, Jesse, og Ben (les tre gutter) i tidenes raskeste omgang med Risk. Særdeles fornøyd med seieren, men omgangen kunne godt ha vart litt lenger......

Nå er jeg hjemme for en liten ompakking, og mellomlanding. I morgen reiser jeg nemligen sammen med 8 elever, og noen lærere til mnt Kenya-området. Der skal vi være i 4 dager på leirskole. Så nå blir det fisking, telting, og lått og løye =)
Oppdateringer om dette kommer.......

to Arusha

Eg tar ein liten svipptur til Arusha i Tanzania......
....reiser i dag med Tøffe Tana og Trivelige Tone + søte Ingvild og Kathrine=)

Kommer plotselig tilbake!

Grett du hei.

Egg

I dag heiv Ole Johan (internatleder og sjefen min) et egg på meg.....

Tull, tøys og knuffing hører til internatlivets gleder. Ole Johan har en stund fyrt opp, og jeg har sagt "kom igjen" med forventet resultat- at det nettopp ikke kom. I dag kom det. Før jeg visste ordet av det hadde han hevet egget. Til min store forfjamselse. Etter et mislykket forsøk på forfølgelse for å ta igjen, var det bare en ting å gjøre- gå og skifte klær og sette på en vaskemaskin.

Det er nesten så det er litt irriterende at jeg ikke kommer til å bølle igjen. Jeg syns nemlig det krever for mye energi å planlegge et hevnangrep.......mye letter å bare si :et egg må man vel tåle =)

God stemning på jobben/internatet ihvertfall! Og det er rett og slett konge!

Om det å skulle sende/få en pakke til Kenya

Jeg har verdens beste storesøster. Det er kanskje noe mange sier. Men jeg har det faktisk. I november annonserte hun at hun hadde sendt en pakke. I dag har jeg fått den. Inni var det en adventskalender, 24 nydelig innpakkede gaver i fint papir, og med pålimte engler på fremsiden.

Min kjære storesøster ønsket at jeg skulle få en trivelig adventstid, og vite at de er glad i meg, og at de tenker på meg. Hun hadde lag ned tid, penger, og omtanke i adventskalenderen.
Ikke så rart at hun har vært litt fortvila over at jeg ikke fikk pakken. Faktisk så fortvila at hun sendte meg en ny julegave, som hun håpet skulle komme frem før julaften med en ”3 nøtter til askepott” dvd. Den kom frem 30. desember, så jeg koste meg skikkelig med den i romjula.

Jeg skjønner at hun har vært fortvila. Det har vel egentlig jeg også vært. Postvesenet i Kenya er vel ikke det mest effektive kan man si…….

På lørdag fikk jeg høre at Oddvar Sodefjed hadde vært på postkontoret i byen for å få tak i noen pakker de savnet. Etter 2 og ½ time på postkontoret kom han ut igjen - med pakkene deres, og med gode nyheter! I jakten på sine egne pakker hadde han funnet navnet mitt, og Galteland sitt i noen av protokoll-bøkene, og fått skrevet det ned. Så i dag reiste altså jeg, Tone, og Rune Galteland, ned for å finne de forsvunne julegavene. Lettere sagt enn gjort…..

Etter å ha leita litt for å finne riktig etasje (er jo ikke så lett å vite at second floor faktisk ligger i 4 etasje, eller 5 om vi skal regne med ground-floor) traff vi rimelig kjapt på dama som hadde gitt Oddvar hjelp. Hun fant frem papirene sine, fant oss i protokollen, og forsvant. På jakt etter pakkene. Vi ble sittende og vente. Så fikk vi en kvittering, og ble sendt til skranken. Joda, de fant pakkene våre riktig så kjapt når vi først hadde kvitteringen. Det som vi måtte vente på, var derimot å få pakket opp pakkene. De måtte nemlig åpnes, for at de skulle vite hva som var inni og hvor mye vi måtte betale for å få de med oss hjem. Man må nemlig betale skatt på pakker man mottar! (Heldigvis ble de bare 13 norske kroner på min gave).
Så stod vi der, da. I kø for å få pakke opp. Og jeg begynte nesten å grine der jeg stod når jeg fikk åpna pakken, og så hvor nydelig innpakket det var, og leste kortet. Jeg la det bort, og svelget tårene. Det er nesten så jeg angrer på det. Hadde jeg begynt å stortute, så hadde de kanskje skjønt noe av den frustrasjonen og irritasjonen som vi følte på. Vi fikk julegaver og hilsener fra våre kjære. Også blir vi kommandert til å skyndte oss og åpne de, så de kan få se hva som er inni.

Vel vel, etter å ha fått åpnet, og taksert gavene var det videre til et annet kontor for å få et stempel, bort til en ny luke for å betale mine 13 kr, så til en annen skranke for å betale for kundeservicen vi hadde fått på dette kontoret (7 kr) (service og service fru blom), for så å registrere den betalingen i en annen protokoll, og så en siste registrering før vi endelig, etter 2 timer på postkontoret kunne gå.
PUH!

(her ser der Rune-godt fornøyd med å ha fått pakkene gjennom systemet-og hjem)

Lite hadde vel verken jeg, eller min kjære søster ant om hva som lå i kjølevannet av det å få pakke som måtte hentes på posten.

Så i dag har jeg åpnet 24 pakker på en gang, satt opp en aldeles nydelig julekrybbe, og fått masse sjokolade og marsipan i kjøleskapet =) Tusen takk kjære Ingvild!! På tross av mange frustrasjoner på postkontoret, så var det verdt det!

Og kjæreste søteste Emilie: tusen takk for tegningene du har sendt! Nå henger de på kjøleskapet mitt, ser du så fint det ble? Gleder meg til å treffe og leke med deg/dere igjen!!

Bursdagshilsen til Pappa

Det henger et bilde av denne kjekke unge herremannen på kjøleskapet mitt. Han heter Leif Grøteide, og er altså pappaen min. Jeg vet ikke hvor gammel han er på dette bildet, men en ting vet jeg. Og det er at han har bursdag i dag.

Og selv om han fyller 61 år i dag, så er han uforskamma sprek, og drar lett i fra meg på ski, sykkel, eller til fots på fjellet. (Nesten så det er litt irriterende =)
(eller kanskje det bare er jeg som ikke er så veldig sprek?)

Pappa er ikke den som sier mest. Utenom når han skal holde en tale eller lignende. Da sier han fremdeles ikke mest, men mye med gode ord.
Også er han er skrekkelig god på praktisk støtte.

Farmor pleier å si at pappa var en danseløve i sin ungdom. Og det er han egentlig enda.....jeg synes å erindre gymtime på ungdomsskolen med pappa som lærer og sving på programmet......jeg klarte ihvertfall IKKE å henge med i svingene!

Pappa er den som har lært meg å sløye fisk, smøre ski, osv. Og som jeg fremdeles er litt snurten på for at jeg ikke har lært å seile, eller blitt noe tess i båt til anna enn å sitte på.
Han er den som maser på meg om vi ikke kan ta en liiiiiten stemmeøving etter middag (og selv om jeg ikke alltid er like positiv, så syns jeg det er litt kjekt at du spør også), og som elsker å tulle og tøyse med 7 barnebarn. Og det er han jeg har arvet øynene mine fra. Jeg, pappa og ene broder`n har akkurat de samme øynene.

Og kanskje er det han som har lært meg å skjære grimaser når andre tar bilder også?

Pappa: jeg er glad i deg! Gratulerer så masse med dagen, håper du får en fin bursdag! Mange gode klemmer fra Hilde 

Om julegave og tamponger....

Før jeg reiste avgårde til Kenya, var det rett og slett endel ting jeg lurte på og ikke visste noentingen om. Og noen av de spørsmålene var så pinlige, de var jo sikkert så åpenlyse for de jeg spurte (og hvem skulle jeg forresten spørre) at jeg turte faktisk ikke å spørre dem. Det er jo noe ulikt meg, da jeg stort sett er en ganske åpen og frimodig sjel.

En av disse tingene jeg lurte på var tilgang på bind og tamponger. Det er et kjent, men lite omtalt tema at jenter en gang i mnd har behov for slike ting. Lite kunne jeg vite at i butikkhyllene i Kenya (ihvertfall i Nairobi) får man stort sett tak i alt og litt til. Og jeg turte da heller ikke å spørre. Derimot diskuterte jeg med blant annet Liv Torill (venninde) hva i aller huleste jeg skulle gjøre med den saken. Skulle jeg kjøpe med meg et års forbruk av bind og tamponger? Lite kult å komme til kassa i butikken da......." Hei, jeg bare hamstrer litt, jeg....".
Ihvertfall endte det med at jeg kjøpe inn endel, følte meg som en tulling, og tenkte med meg selv, jaja jeg slipper ihvertfall å pakke det med meg hjem igjen så da får jeg mer plass i kofferten.

Men så kom jeg til Nairobi, og skjønte at jeg kunne godt ha spurt. Så hadde jeg hatt bedre plass i kofferten til andre ting når jeg reiste hit også.

I dag fikk jeg julegave fra Liv Torill og Bodillen sendt i posten. Takker så mye for CD og julemarsipan. Og sist men ikke minst.......tamponger! Skjønner du ikke har glemt historien, Liv Torill, og jeg takker så mye for omtanken =) Jeg fikk meg en god latter, og husket historien jeg altså nå har delt med dere.

(og om noen av dere syns dette var en usmakelig og usaklig ting å berette om, så har vi forskjellig sans for humor, for målet var IKKE å være usmakelig, men å få deg til å smile!)

OG FORRESTEN: GODT NYTT ÅR!!!