Om det å skulle sende/få en pakke til Kenya

Jeg har verdens beste storesøster. Det er kanskje noe mange sier. Men jeg har det faktisk. I november annonserte hun at hun hadde sendt en pakke. I dag har jeg fått den. Inni var det en adventskalender, 24 nydelig innpakkede gaver i fint papir, og med pålimte engler på fremsiden.

Min kjære storesøster ønsket at jeg skulle få en trivelig adventstid, og vite at de er glad i meg, og at de tenker på meg. Hun hadde lag ned tid, penger, og omtanke i adventskalenderen.
Ikke så rart at hun har vært litt fortvila over at jeg ikke fikk pakken. Faktisk så fortvila at hun sendte meg en ny julegave, som hun håpet skulle komme frem før julaften med en ”3 nøtter til askepott” dvd. Den kom frem 30. desember, så jeg koste meg skikkelig med den i romjula.

Jeg skjønner at hun har vært fortvila. Det har vel egentlig jeg også vært. Postvesenet i Kenya er vel ikke det mest effektive kan man si…….

På lørdag fikk jeg høre at Oddvar Sodefjed hadde vært på postkontoret i byen for å få tak i noen pakker de savnet. Etter 2 og ½ time på postkontoret kom han ut igjen - med pakkene deres, og med gode nyheter! I jakten på sine egne pakker hadde han funnet navnet mitt, og Galteland sitt i noen av protokoll-bøkene, og fått skrevet det ned. Så i dag reiste altså jeg, Tone, og Rune Galteland, ned for å finne de forsvunne julegavene. Lettere sagt enn gjort…..

Etter å ha leita litt for å finne riktig etasje (er jo ikke så lett å vite at second floor faktisk ligger i 4 etasje, eller 5 om vi skal regne med ground-floor) traff vi rimelig kjapt på dama som hadde gitt Oddvar hjelp. Hun fant frem papirene sine, fant oss i protokollen, og forsvant. På jakt etter pakkene. Vi ble sittende og vente. Så fikk vi en kvittering, og ble sendt til skranken. Joda, de fant pakkene våre riktig så kjapt når vi først hadde kvitteringen. Det som vi måtte vente på, var derimot å få pakket opp pakkene. De måtte nemlig åpnes, for at de skulle vite hva som var inni og hvor mye vi måtte betale for å få de med oss hjem. Man må nemlig betale skatt på pakker man mottar! (Heldigvis ble de bare 13 norske kroner på min gave).
Så stod vi der, da. I kø for å få pakke opp. Og jeg begynte nesten å grine der jeg stod når jeg fikk åpna pakken, og så hvor nydelig innpakket det var, og leste kortet. Jeg la det bort, og svelget tårene. Det er nesten så jeg angrer på det. Hadde jeg begynt å stortute, så hadde de kanskje skjønt noe av den frustrasjonen og irritasjonen som vi følte på. Vi fikk julegaver og hilsener fra våre kjære. Også blir vi kommandert til å skyndte oss og åpne de, så de kan få se hva som er inni.

Vel vel, etter å ha fått åpnet, og taksert gavene var det videre til et annet kontor for å få et stempel, bort til en ny luke for å betale mine 13 kr, så til en annen skranke for å betale for kundeservicen vi hadde fått på dette kontoret (7 kr) (service og service fru blom), for så å registrere den betalingen i en annen protokoll, og så en siste registrering før vi endelig, etter 2 timer på postkontoret kunne gå.
PUH!

(her ser der Rune-godt fornøyd med å ha fått pakkene gjennom systemet-og hjem)

Lite hadde vel verken jeg, eller min kjære søster ant om hva som lå i kjølevannet av det å få pakke som måtte hentes på posten.

Så i dag har jeg åpnet 24 pakker på en gang, satt opp en aldeles nydelig julekrybbe, og fått masse sjokolade og marsipan i kjøleskapet =) Tusen takk kjære Ingvild!! På tross av mange frustrasjoner på postkontoret, så var det verdt det!

Og kjæreste søteste Emilie: tusen takk for tegningene du har sendt! Nå henger de på kjøleskapet mitt, ser du så fint det ble? Gleder meg til å treffe og leke med deg/dere igjen!!