Dagen i dag begynte egentlig i går kveld....
Da fikk jeg beskjed om at hun jeg hadde byttet jobbehelg med var blitt sykemeldt - noe som førte til at jeg måtte bytte jobbehelg med noen andre, eller jobbe. Siden jobbe ikke var noe alternativ grunnet eksamen førstkommende mandag, og så torsdag - har jeg brukt mye tanke og bekymringsvirsomhet i dag formiddag (innimellom lesing) på å få ordnet noen å bytte jobbehelg med.
Etter noen effektive lesetimer satte jeg meg på en buss til Arna for å få med meg lederseminar i Betania.
Det skulle jeg ikke ha gjort.
Det hadde nemlig vært en glipp i kommunikasjonen, så da jeg stod utefor bedehuset i Arna og lurte på hvorfor det ikke var noen der - fikk jeg beskjed om at seminaret var avlyst.
1 time til neste buss - men søte Sølvi kjørte meg til toget.
Gjett hvem som bommet på tigtidene - sånn bare for å toppe "heile skiten" ? Jodda - nemlig meg....
Så etter 2 timer og 10 min, og 77 kroner mindre er jeg altså nå hjemme igjen og klar for å lese noen timer til før jeg skal sove.
Jeg håper morgendagen blir bedre.
onsdag, november 26, 2008
mandag, november 24, 2008
Bare deilig
DEILIG !
Ferdig med arbeidspykologi eksamen i dag!
Neste uke er det arbeidsrett og motivasjonspsykologi. Så er det faktisk juleferie. Crazy....
Ferdig med arbeidspykologi eksamen i dag!
Neste uke er det arbeidsrett og motivasjonspsykologi. Så er det faktisk juleferie. Crazy....
fredag, november 21, 2008
fredag, november 14, 2008
Jenta som ikke kunne se
Hånden til Pappa er varm og god.
Han leier henne frem, hun kan ikke se hvor hun skal gå. Men med hånden hennes i Pappa sin er hun trygg.
Selv om det er mørkt.
Det er mange folk her, hun kan ikke se dem. De sitter i mørket. Hun hører dem. Føler tilstedeværelsen. Høre hvordan lydene i rommet endrer seg når det er mange der.
Hun står på en kortrapp sammen med de andre i koret.
Første rad, det står ingen fremfor henne.
Så starter musikken, og hun synger – klare, rene toner.
Og musikken tar henne med – løfter henne av sted.
Det gjør ikke lenger noe at hun ikke ser noe, at det er skummelt med alle menneskene i mørket. Hun begynner å bevege på seg – klarer ikke stå stille når det er så fint med musikk. Rytmen beveger seg gjennom kroppen hennes – og hun kjenner at kjolen hun har på seg svinger borti mot leggen. Mamma sa den var grønn – men hun vet ikke hva det betyr.
Hun må smile – det er så godt å synge – så kjekt! Sangene handler om Gud. Hun lurer litt på hvem han er, og om de andre kan se ham. Hun gjør bevegelsene hun har lært til sangen – men bare litt forsiktig med den ene hånden, for det står ei jente ved siden av henne – og hun vet ikke helt hvor nærmt, og er redd for å treffe henne. Det er ikke alle bevegelsene som er lette å huske – men det er ikke så farlig – hun gjør det hun husker.
Rytme til musikken i kroppen, armer i en forsiktig dans, smil i et vakkert barnefjes.
Det gjør ingenting at hun ikke ser – det gjør ingenting at alt er mørkt.
Pappa sin hånd kommer og leier henne ned med de andre jentene fra barnekoret. Den er fast og god å holde i. Viser henne hvor hun skal gå.
Nede i salen sitter jeg. Med tårer i øynene, og et hjerte som er mykt. For den lille blinde jenta i grønn kjole rørte noe langt inne i meg. Det var en glede over musikk som jeg nesten hadde glemt fantes. Og en frihet til å bevegelse seg i noe som for meg så ut som en lovsangsdans. Hun var fri til å glede seg over musikken – til å bevege seg i glede over musikk og rytme – fri fra menneskefrykten.
Fordi hun ikke så.
Fordi hun var blind.
Er det det som skal til for at vi skal kunne være fri?
At vi ikke ser menneskene rundt oss?
Han leier henne frem, hun kan ikke se hvor hun skal gå. Men med hånden hennes i Pappa sin er hun trygg.
Selv om det er mørkt.
Det er mange folk her, hun kan ikke se dem. De sitter i mørket. Hun hører dem. Føler tilstedeværelsen. Høre hvordan lydene i rommet endrer seg når det er mange der.
Hun står på en kortrapp sammen med de andre i koret.
Første rad, det står ingen fremfor henne.
Så starter musikken, og hun synger – klare, rene toner.
Og musikken tar henne med – løfter henne av sted.
Det gjør ikke lenger noe at hun ikke ser noe, at det er skummelt med alle menneskene i mørket. Hun begynner å bevege på seg – klarer ikke stå stille når det er så fint med musikk. Rytmen beveger seg gjennom kroppen hennes – og hun kjenner at kjolen hun har på seg svinger borti mot leggen. Mamma sa den var grønn – men hun vet ikke hva det betyr.
Hun må smile – det er så godt å synge – så kjekt! Sangene handler om Gud. Hun lurer litt på hvem han er, og om de andre kan se ham. Hun gjør bevegelsene hun har lært til sangen – men bare litt forsiktig med den ene hånden, for det står ei jente ved siden av henne – og hun vet ikke helt hvor nærmt, og er redd for å treffe henne. Det er ikke alle bevegelsene som er lette å huske – men det er ikke så farlig – hun gjør det hun husker.
Rytme til musikken i kroppen, armer i en forsiktig dans, smil i et vakkert barnefjes.
Det gjør ingenting at hun ikke ser – det gjør ingenting at alt er mørkt.
Pappa sin hånd kommer og leier henne ned med de andre jentene fra barnekoret. Den er fast og god å holde i. Viser henne hvor hun skal gå.
Nede i salen sitter jeg. Med tårer i øynene, og et hjerte som er mykt. For den lille blinde jenta i grønn kjole rørte noe langt inne i meg. Det var en glede over musikk som jeg nesten hadde glemt fantes. Og en frihet til å bevegelse seg i noe som for meg så ut som en lovsangsdans. Hun var fri til å glede seg over musikken – til å bevege seg i glede over musikk og rytme – fri fra menneskefrykten.
Fordi hun ikke så.
Fordi hun var blind.
Er det det som skal til for at vi skal kunne være fri?
At vi ikke ser menneskene rundt oss?
tirsdag, november 04, 2008
yoga, leselys(t), og "rejæringe"
Hilde prøver nye ting i hverdagen - i dag Yoga.
Nei, jeg tuller ikke. Kl 8 i dag tidlig var jeg på min første yoga-time. Det var festlig, og litt godt, og litt vond, og ja - nytt.
Takk til Eline som fikk meg med.
Ellers?
Ny leselampe som gir godt leselys- slikt som trengs i mørke høstkvelder når det nærmer seg eksamen.
Jeg trodde forøvrig jeg ble stoppet av politiet i dag fordi jeg syklet på litt rødt lys. Men det var han bak meg som ble stoppet fordi han ikke hadde lys på sykkelen. Så folkens - pass dere "rejæringa" følger med
(som Geir så fint ville sagt det).
Jepp jepp :)
bloggast!
Nei, jeg tuller ikke. Kl 8 i dag tidlig var jeg på min første yoga-time. Det var festlig, og litt godt, og litt vond, og ja - nytt.
Takk til Eline som fikk meg med.
Ellers?
Ny leselampe som gir godt leselys- slikt som trengs i mørke høstkvelder når det nærmer seg eksamen.
Jeg trodde forøvrig jeg ble stoppet av politiet i dag fordi jeg syklet på litt rødt lys. Men det var han bak meg som ble stoppet fordi han ikke hadde lys på sykkelen. Så folkens - pass dere "rejæringa" følger med
(som Geir så fint ville sagt det).
Jepp jepp :)
bloggast!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
