Voksen?

....hvor underlig at det å kjøpe og betale min første forsikring (ja - det er på høy tid, I know...)med ett fikk meg til å føle meg så ansvarsfull og voksen....

Hva heter toppen?

Jeg har hatt studiedag på fjellet i dag.
Etter å ha overtalt min dårlige samvittighet med ting som "det er jo sinnsykt fint vær", " hvor ofte er det så fint, og snø i Bergen?", "tenk - om en mnd er kanskje våren på vei allerede - skal du få gått litt på ski i år må du jo bare hive deg rundt" tok jeg turen sammen med mine kjære foreldre - som også ville ut og nyte godværet.

-9 grader celsius viste måleren ved bilen da vi startet - så det ble en kald tur. Men fantastisk fint!

Hvor vi gikk på tur?
Det kan jo være dagens konkurranse - for de som er litt kjent i Bergensområdet :)

Hva heter toppen?....(den sånn ca i modten, ja..














Utsikt fra toppen....















Deilige kvite vidder, nesten ingen folk, og nysnø!

Nygårdsparken

Nygårdsparken.

Byens fineste (?) park - men som først og fremst huser byens narkomane.
Nygårdsparken - som ved et litt snø kan forvandles til reneste winter-wonderland - MED skispor i!
Nygårdsparken - kjappeste veien hjem fra studentsenteret.
Nygårdsparken - hvor jeg som ellers ikke skiller meg noe særlig ut der jeg vandrer i verden plutselig skiller meg ut fra det vanlige klientellet - og får kastet skeptiske blikk etter meg - inntil de skjønner at jeg er jo "bare en av de derre studentene".
Nygårdsparken - plassen hvor du en helt vanlig mandag (som f.eks i dag) kan observere penger som byttes raskt mot noe helt annet, når du er på vei hjem fra skolen.
Nygårdsparken - hvor du skyndter deg litt gjennom - er litt obs på hvem du har rundt deg, men hvor du alltid, (ja alltid!) får gå i fred.
Nygårdsparken - plassen du på ingen måter rusler hjem en sen kveld alene.
Nygårdsparken - hvor knuste drømmer og sørgelige skjebner skriker mot deg - og alt du klarer å gjøre er å skyndte deg forbi, redd for å smile for mye til en av de du passerer.

Nygårdsparken.

Bønner på en lørdag?

Kall meg gjerne rar - enkel - eller sær.
Men jeg har et meget godt forhold til bønner.

Jeg snakker ikke om Bønner (som i de man retter til Gud). De syns jeg igrunnen ikke trenger holdes til lørdag - da hadde det kanskje ikke stått "be alltid", men "be kun på lørdager". Men det er altså ikke snakk om slike Bønner.

Jeg snakker heller ikke om Bøn(d)er - selv om det er mange trivelige Bøn(d)er rundt forbi. (både i vennekrets og famile forøvrig)

Jeg snakker ikke om Bønna i flertall (og Bønna er da kallenavnet til Benedicte - som er ei utrulig bra dame) - Bønna finnes det bare en av.

Nei, jeg snakker om Bønner. Slike man kan spise. Slike som cowboyene på prærien spiser (ihvertfall i gamle western-filmer og tegneserier).
I høst fikk jeg meg en overraskelse på butikken. Jeg fikk så plutselig lyst på bønner i tomatsaus. En hermetikkboks ble kjøpt inn, brakt hjem og varmet opp - og spist med salt og pepper på.




Du kan si det sånn at etter det har det blitt flere hermetikkbokser med bønner. Innimellom får jeg akutt lyst på bønner til middag eller lunch - så da spiser jeg det.
I dag var en slik dag.
"Lørdag - skal jeg gidde å lage meg grøt? tenke, tenke...hva har jeg egentlig lyst på? Hmmmmm - bønner!"

Så kall meg gjerne rar, enkel eller sær - men i min hverdag er en hermetikkboks med bønner av og til oppskriften på et godt måltid - og en fornøyd Hilde :)

Små og store gleder på en onsdag

Tungsinnet er altså ikke noe som pleier å bli liggende lenge hos meg.
Jeg finner glede i små og store ting.

En god natts søvn hjelper som oftest - men siden jeg utolig nok sov ganske dårlig i natt (det skjer nesten aldri) har jeg altså brukt dagen i dag på å glede meg over andre små - og noen store ting.

Å spise etiopisk en helt vanlig onsdag etter lang skoledag sammen med Cathrine og Åshild (bildet er fra Habasha i Kenya - men shiroen på Selam i Bergen klarte seg veldig godt!)

















Å gå med stilongs og dermed slippe å fryse. Og å vite at stilongsen er fin og lilla - men det er det ingen andre enn du som vet - og at det å kunne gå med lilla stilongs gjør meg faktisk litt glad!

















Snø i Bergen. På tross av det mest sannsynligvis kommer til å bli til slaps i morgen - så er det så fint med snø i byen! At det knirker når man går, at fjellsiden er blitt hvit og fin, og det herlige lyset som snøen skaper - alt dette er ting jeg gleder meg over i øyeblikket. Så får jeg heller tåle litt slaps i morgen...

















Og ikke minst - medling fra Johanne om at hun og Geir har fått ei lita jente som skal hete Sofie i dag, og at alt står bra til med de. FANTASTISK - og gratulerer så utrolig masse til de nybakte foreldrene :)

søvn - den beste medisin (?)

Det er sjeldent at tungsinnet tar meg.

Tomas på studiet mitt pleier å fleipe med at jeg er introvert og negativ - sånn siden jeg er ganske tydelig stikk motsatt - (altså ekstrovert og positiv).

Og selv om aftenen har vært riktig så trivelig med besøk på Fjelltveit og gode greier, så kjenner jeg nå at tungsinnet har bitt seg litt fast.

Det skjer særdeles sjeldent.
Så nå har jeg tenkt å gjøre det mest fornuftige jeg kan - og det er å sove det av meg til i morgen :)

å glede seg...

Jeg gleder meg til vår og sommer.
Det handler ikke om at jeg ikke liker snø og vinter. Tror kanskje bare jeg syns det blir litt kaldt, og mørkt sånn i lengden. Jeg liker ikke å fryse.
Så jeg gleder meg til litt lysere og varmere tider.

Jeg gleder meg til grønne trær og blomster - kanskje ikke slike som denne (sånn siden dette er tatt med en tegne-effekt på kameraet + at det er en potteistua-blomst), men syns bildet er litt stilig - så det fikk være med likevel.

til minne om....

Til minne om min nå pensjonerte Siemens som har tjent meg trofast og rimelig pliktoppfyllende i 4 og 1/2 år (!)

Hvem skulle vel trodd at du skulle vare så lenge - du kostet jo bare usle 1 kr og var umoderne og delvis avleggs fra den dagen jeg kjøpte deg.
Likevel har du holdt ut - kræsjlandinger i gulv, asfalt og lignende, riper i skjermen, støv i fra Kenya - intet hindret deg i å fungere.
Det siste halve året har du nok vært litt sliten. Du har nektet å sende meldinger fra tid til annen, vært vanskelig å ha med å gjøre dersom jeg ville ringe to tlf rett etter hverandre, og til tider bare skrudd deg av helt av deg selv.

Den siste uken har jeg ventet på en ny tlf. Nyheten om at du skulle få hvile på lauvbærbladene etter lang og god tjeneste så det ut til at du tok med stor ro. Helt til du i går/dag nektet å ta til deg strøm. Noe som førte til en meget rask uttapping av krefter - en mobil som er 4 og 1/2 år gammel har på ingen måte et fantastisk godt batteri. Da du til slutt tok en liten protest og nektet meg å kopiere nesten noen nummer til SIM kortet (hva er greia med å kreve PUK2 da liksom?)- førte dette til at utekniske meg måtte skrive ned 181 navn og tlf med penn og papir for å få de med meg til neste tlf...(og da lot jeg være å ta med en hel bråte!). Dette syns jeg igrunnen var noe smålig gjort, for ikke å snakke om totalt unødvendig.

Sånn bortsett fra dette vil jeg si at du har tjent meg trofast og rimelig pliktoppfyllende, noe som jeg setter pris på.

Og min nye tlf?
Et nytt billig prosjekt - som allerede kanskje er litt avleggs, men som forhåpentligvis varer ihertfall en liten stund :)

Inspirasjon?

Det handler ikke om at tiden ikke strekker til.
Ei heller at jeg ikke har lyst.
Internettdekningen er god - så det kan heller ikke bortforklares med dette.
Og det handler heller ikke hverken senebetennelse eller skrivesperre.

Årsaken til nesten en mnd med "bloggtørke" handler om tema. For hva er det vel egentlig med mitt enkle hverdagsliv om tanker rundt dette som er kjekt å lese om for andre?
Ideer har kommet og gått. Siste strikkeprosjektet. Strikkeprosjektet før det. Cd eller bok - anbefalinger. Julegaver. Fjelltur og natur. Familie-jul. Nyttårsfeiring. Studiestart.
Men det var vel egentlig når tanken om årskavalkade her på bloggen startet å suse at jeg fikk trøbbel. For hva er det egentlig jeg skrive om her?
Jeg skriver om livet mitt. Om tankene mine. Små og store ting. Og jeg gir alle som vil lese (og som kan norsk) innblikk i dette.

For det første ble jeg usikker på om jeg egentlig ville gi så mange mennesker innblikk i dette.
For det andre ble jeg usikker på om det egentlig var noe å skrive om i det hele tatt.

Og fremdeles vet jeg ikke svarene på dette.

Men jeg vet at jeg ikke har lyst å legge ned bloggen.
Fordi jeg liker å skrive.
Jeg liker å uttrykke meg med ord.

Og fordi jeg på tross av nesten en mnd med bloggtørke - så har jeg fremdeles ca 15 stk som er innom hver dag for å se om jeg har skrevet noe nytt.

Jeg sliter fremdeles noe med tema. Og inspirasjon til - "yes dette vil jeg skrive om!"

Men jeg kommer til å fortsette å skrive.

Vi blogges!

God Jul

Det er lille julaften kveld. Mørkt og gufsent ute - det regner. Selvfølgelig regner det. Vi bor ikke i regnværsbyen Bergen uten grunn. Jeg har nettopp kommet inn døren -koret til mine kjære foreldre har sunget julen inn.

Og jeg vet at morgendagen ikke bringer sammen sitrende fryd som den pleide å gjøre dengang da jeg var barn. Forventningen til julekvelden gjør meg ikke elektrisk og gir meg gåsehud slik det pleide å gjøre. Den barnslige forventningen til gavene har jeg vokst av meg. Ikke at jeg ikke liker å få pakker. Jeg syns fremdeles det er kjekt (hvem gjør vel ikke det) - og på så mange måter er jeg et barn i forkledning som voksen. Fordi jeg fremdeles gleder meg med en barnslig glede over de små tingene ved jul.
Å sette frem et fat med snop og marsipan som jeg har vært med å lage.
Å finne frem julegavene under treet.
Å høre på Plutti Plutti Plott.
Å pynte seg før man går i kirken.
Julelys i vinduer og stuer rundt oss.
Mamma sine småkaker.
Smultringbakst....listen er lang....

Og likevel - på tross av all denne barnslige fryden over små ting så har jeg vokst av meg den sitrende fryden - den enorme forventningen til selveste julekvelden som jeg pleide å kjenne på som barn. Den har likevel ikke bare forsvunnet i løse luften. men blitt erstattet av andre følelser.
Glede over at det engang ble født en frelser i Betlehem.
Glede over familie.
Finpyntet familie som spiser festmiddag sammen.
Høytidsstemning.

Så selv om den sitrende frydefulle forventningen har forsvunnet - så kjenner jeg at jeg gleder meg til julaften. Og at jeg er takknemlig. Takknemlig for at det faktisk ble født en frelser. Takknemlig for familie og venner - for at jeg har mange å dele gleder med. Takknemlig for at vi har mat å spise, og gaver å gi. Takknemlig.

Kjære blogglesere - jeg ønsker dere alle en God Jul. Måtte den bli fylt av glede og takknemlighet."I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. "

Oslo

Oslo baby, Oslo - allright!

Ingen bilder , bare kjip og kjapp oppdatering....men konklusjonen er at Oslo er bra. Og at det er trivelig å treffe Marit og Kristin igjen.

Marit og Jon Arild lurte meg med på snowboard for første gang i mitt liv i går - i dag har jeg gangsperr i armene (ikke så veldig logisk, nei...) og et saftig blåmerke på rovanjemi. Akkurat slik det skal være :)

Jeg og Kristin har just kommet inn dørene etter en fantastisk Carola konsert. For ei dame. For en frimodighet. For en lovsang!

Jepp - bloggast!

Ein liten svipptur

FYTTI!

Eg har nett bestilt flybillett fra Bergen til London og videre til Hong Kong sammen med 4 gode venner.Mangler siste billetten fra Hong Kong Manila - men den er ikke langt unna. Neste sommer. Bryllup på Fillipinene er anledningen.

GØY!!!

Smultringbakst

Ivrige Smultringbakere....



Dyp konsentrasjon 1...


Dyp konsentrasjon 2 (med ivrig og observang bestemor i bakgrunnen...)


Årets smultringfangst!

Hva jeg gjorde? Jeg kokte de selvfølgelig....og tok bilder!

Julestemning i leiligheten

Nei - jeg kjeder meg ikke. Og jeg er ikke redd for å kjede meg heller, på tross av 1 1/2 mnd med juleferie. Jeg er en sånn som alltid har noen håndarbeidsprosjekt på gang, og som koser meg når jeg får tid til å være kreativ.
For ikke å snakke om tid til å lese bøker! Lenge har jeg gledet meg til å kunne gå på biblioteket og låne bøker - bøker som jeg ikke MÅ lese, men som jeg kan glede meg over å lese.

Gode dager!

I morgen er det smultringbaking med mamma og to nieser. Utrolig kjekt å ha tid til slikt noe! Og for de som lurer- ja, jeg er ferdig med julegavene. Tror ihverfall det :)

Her kommer noen små juleglimt fra leiligheten.... (og det skal være sagt - at det er Åshild som stort sett er pyntemester)


Engleramme.


Skal det være litt marsipan?


Julekrybben er på plass i vinduet.

Jeg har bare en ting å si.....

JULEFERIE!

Hvilken fantastisk følelse :)

2/3

2/3 av eksamener er nå unnagjort.
Arbeidslivets rett unnagjort i går - og det er bare FANTASTISK!
På torsdag braker det løs med motivasjonspsykologi- ikke kjempemotivert (mohahaha) kan man si , men på den andre siden av saken så er det i skrivende stund 52 timer til juleferie.

Tenkte tanken i dag at jeg skulle kanskje hatt julekalender på bloggen igjen - men vet ikke helt om jeg hadde klart å få det til. Selv om jeg skal ha laaaaang juleferie, så er det jo alltids tretten ting jeg skulle ha gjort .....

velvel, vi får se....kanskje det blir litt flere innlegg i desember mnd ihvertfall :)

ikke min dag i dag

Dagen i dag begynte egentlig i går kveld....

Da fikk jeg beskjed om at hun jeg hadde byttet jobbehelg med var blitt sykemeldt - noe som førte til at jeg måtte bytte jobbehelg med noen andre, eller jobbe. Siden jobbe ikke var noe alternativ grunnet eksamen førstkommende mandag, og så torsdag - har jeg brukt mye tanke og bekymringsvirsomhet i dag formiddag (innimellom lesing) på å få ordnet noen å bytte jobbehelg med.

Etter noen effektive lesetimer satte jeg meg på en buss til Arna for å få med meg lederseminar i Betania.

Det skulle jeg ikke ha gjort.

Det hadde nemlig vært en glipp i kommunikasjonen, så da jeg stod utefor bedehuset i Arna og lurte på hvorfor det ikke var noen der - fikk jeg beskjed om at seminaret var avlyst.

1 time til neste buss - men søte Sølvi kjørte meg til toget.

Gjett hvem som bommet på tigtidene - sånn bare for å toppe "heile skiten" ? Jodda - nemlig meg....

Så etter 2 timer og 10 min, og 77 kroner mindre er jeg altså nå hjemme igjen og klar for å lese noen timer til før jeg skal sove.

Jeg håper morgendagen blir bedre.

Bare deilig

DEILIG !

Ferdig med arbeidspykologi eksamen i dag!

Neste uke er det arbeidsrett og motivasjonspsykologi. Så er det faktisk juleferie. Crazy....

Snø

Snø-utsikt!



Snø. Fra undersiden. Fra vinduet i stua!

Jenta som ikke kunne se

Hånden til Pappa er varm og god.
Han leier henne frem, hun kan ikke se hvor hun skal gå. Men med hånden hennes i Pappa sin er hun trygg.
Selv om det er mørkt.

Det er mange folk her, hun kan ikke se dem. De sitter i mørket. Hun hører dem. Føler tilstedeværelsen. Høre hvordan lydene i rommet endrer seg når det er mange der.

Hun står på en kortrapp sammen med de andre i koret.
Første rad, det står ingen fremfor henne.
Så starter musikken, og hun synger – klare, rene toner.
Og musikken tar henne med – løfter henne av sted.
Det gjør ikke lenger noe at hun ikke ser noe, at det er skummelt med alle menneskene i mørket. Hun begynner å bevege på seg – klarer ikke stå stille når det er så fint med musikk. Rytmen beveger seg gjennom kroppen hennes – og hun kjenner at kjolen hun har på seg svinger borti mot leggen. Mamma sa den var grønn – men hun vet ikke hva det betyr.

Hun må smile – det er så godt å synge – så kjekt! Sangene handler om Gud. Hun lurer litt på hvem han er, og om de andre kan se ham. Hun gjør bevegelsene hun har lært til sangen – men bare litt forsiktig med den ene hånden, for det står ei jente ved siden av henne – og hun vet ikke helt hvor nærmt, og er redd for å treffe henne. Det er ikke alle bevegelsene som er lette å huske – men det er ikke så farlig – hun gjør det hun husker.

Rytme til musikken i kroppen, armer i en forsiktig dans, smil i et vakkert barnefjes.
Det gjør ingenting at hun ikke ser – det gjør ingenting at alt er mørkt.

Pappa sin hånd kommer og leier henne ned med de andre jentene fra barnekoret. Den er fast og god å holde i. Viser henne hvor hun skal gå.



Nede i salen sitter jeg. Med tårer i øynene, og et hjerte som er mykt. For den lille blinde jenta i grønn kjole rørte noe langt inne i meg. Det var en glede over musikk som jeg nesten hadde glemt fantes. Og en frihet til å bevegelse seg i noe som for meg så ut som en lovsangsdans. Hun var fri til å glede seg over musikken – til å bevege seg i glede over musikk og rytme – fri fra menneskefrykten.
Fordi hun ikke så.
Fordi hun var blind.

Er det det som skal til for at vi skal kunne være fri?
At vi ikke ser menneskene rundt oss?